Merk: Dette er en artikkel jeg skrev og sendte til NEMKs medlemsblad i 2004.
Neste forsøk var oppkalt etter en av de mange sterke kvinnene i Star Trek-universet, major Kira Nerhys fra Bajor (Deep Space 9). Henne hentet jeg i England, hos et par som hadde oppdrett for Betty Baxter. På alle måter var hun den perfekte mastiffen for oss. Nydelig aprikosbrindel, fysisk flott på alle måter og viktigst av alt: Et fullstendig perfekt gemytt. Hun var åpen og glad mot alle som kom og gikk dem muntert i møte for å hilse på dem, og det fantes ikke vondt i henne, bortsett fra når det gjaldt disse fæle pelsballene som sier ”mjau”. Virkelig en hund etter min smak! Selvsagt bjeffet hun i starten når det kom fremmede, men hadde hun ikke gjort det, ville hun da ikke vært en mastiff! Og på fire utstillinger fikk hun championatet, noe vi nok aldri vil glemme. Det må riktignok innrømmes at det av og til kunne gå litt på ”halv tolv” med dressuren, selv om hun var igjennom et dressurkurs og gjorde det ganske bra der, var det ikke akkurat det hun likte best. Å dra i båndet var mer regelen enn unntaket, og innkallingen var neppe vellykket i mer enn 60 % av tilfellene. Men siden hun aldri gjorde noe galt, bare var litt av typen ”hva, er det meg du snakker til?”, var det ikke noe stort problem. Derfor bestemte vi oss for å gjøre et forsøk med avl.
Etter undersøkelser av mulige kandidater og en del tekning ble det Birte og Olavs Sir som skulle bli faren til kullet. Og allerede før paringen skjedde, hadde vi fått flere telefoner fra interesserte valpekjøpere. Så det bar til Danmark med ”far” og Kira. En på mange måter interessant og hyggelig tur, og det ble blink på det første seriøse forsøket de to firbeinte gjorde. Det morsomste var at dagen etter, da vi skulle gjøre et nytt forsøk for sikkerhets skyld, var det helt klart at de to mente at jobben var gjort. ”Dette er da ikke noe å mase mer om!” De vandret rundt på gården i det flate landet i sør som et gammelt ektepar. Og turen gikk hjemover igjen, via hurtigferja og Kristiansand (med en litt interessant utveksling med en toller, som ikke kunne fatte det da jeg sa at jeg hadde rundt 80 kilo levende kjøtt med meg…) til Akland. De neste ukene ble spennende, til vi fikk bekreftet at det var noe på gang. Men da det først var klart, ble det arbeidet på full damp, med klargjøring av valpekasse, digitalkamera for å kunne følge valpenes utvikling og også som webkamera (en idé elegant stjålet (riktignok med tillatelse) fra Birte og Olav).
Da den ”store” dagen opprant, var det klart at noe var på gang, så ungene ble skysset til tante, og allerede mens jeg var på vei tilbake, fikk jeg en telefon fra min fortvilte kone: Den første valpen var kommet, og den var død. Og Kira var helt klart ekstremt utilpass, noe var galt. Flere telefoner til dyrleger og én til Hobæk førte til at Janne rykket ut, noe vi er evig takknemlige for. Da hun kom, sto Kira fortsatt og peste, og det var ikke skjedd noe særlig mer. Så jeg ble etter en stunds tenkning sendt ned til den lokale dyrlegen i Risør for å hente et fødselsframkallende middel. Da selv ikke det hjalp, fikk vi overtalt vår da faste dyrlege i Arendal til å komme til kontoret sitt, så vi kunne komme ned og få foreta et keisersnitt. Det hele var gått fra galt til verre, men det store marerittet var ennå ikke kommet. Jeg ringte iallfall til politiet og fikk tillatelse til å la Signe-Lill sitte baki lasterommet på Chevroleten sammen med Kira, og jeg må nok innrømme at fartsgrensene ikke akkurat var det jeg tenkte mest på. Men fram kom vi, klokka var vel rundt ett om natten, og Kira ble lagt i narkose. Så gikk jeg ut – jeg er ikke akkurat så tøff når det gjelder ekte blod (i motsetning til når det gjelder filmblod). Etter noen minutter fikk jeg vite at det hadde vært to valper til der inne, og at begge var døde. Synd, men så absolutt ingen katastrofe. Men katastrofen kom: Vi fikk beskjed om at Kiras hjerte hadde stoppet. Dyrlegen prøvde med gjenopplivning, men til ingen nytte. Jeg tror aldri vi har vært så knust før. Da vi mistet Ninja, var det noe i retning av ”Beretningen om et varslet dødsfall”, siden vi visste at vi hadde henne til låns. Dette var et mye sterkere sjokk, og særlig jeg knakk fullstendig sammen. Noe av det vanskeligste var å fortelle det til ungene.
Mest for vår egen skyld fikk vi foretatt en delvis obduksjon, hjertet og en del av årene rundt ble sendt til Veterinærhøyskolen. Det var iallfall en liten trøst å få vite at det ikke var noen som hadde gjort en feil, verken vi selv eller dyrlegen. Hun hadde hatt en medfødt defekt i hjertet, etter all sannsynlighet ikke arvelig, men en ren mutasjon hos en enkelt hund. Hun kunne dødd i sengen sin eller mens hun lekte med ungene ute i hagen, så det var rett og slett en ulykke som ventet på å skje. I ettertid forsto vi at det hadde vært ett tegn på at det var noe galt: En gang iblant fikk hun nærmest fargeløse lepper. Vi spurte flere dyrleger om dette, men det var ingen som kom på at det kunne være et tegn på noe så alvorlig. Etter en stunds tenkning (jeg tror vi brukte to dager etter at vi hadde mistet Kira) bestemte vi oss for at vi måtte ha mastiff igjen. Og vi hadde lyst på en ny fra Betty Baxters linjer, både fordi vi liker linjene så godt, fordi Kira var så fantastisk, og fordi det aldri er en ulempe å få tilført rasen nytt blod i Norge. I mellomtiden gjorde vi ett forsøk på å få mastiff her i Norge, men det ble ikke noe. I mellomtiden skaffet vi oss et lite krek av en papillon på omplassering. Lara er grei nok på sin måte, men noen erstatning for en mastiff var hun så visst ikke! Så vi ventet med lengsel og smerte.
Og så fikk vi endelig beskjeden like før jul i fjor: Betty Baxter hadde fått et kull, og vi skulle få den hun selv anså som den beste tispevalpen i kullet! Det ble noen lange uker før vi fikk de første bildene av en nydelig, liten brindle med mørke tegninger. Ikke aprikosbrindle, riktignok, men flott. Og selv på de første bildene var det mulig å se at hun så lovende ut (for våre heller utrente øyne). Hun hadde gode vinkler bak og enormt kraftige bein og poter. Faktisk hadde vi opprinnelig tenkt å kalle henne Arwen etter alvefrøkenen Aftenstjerne i Ringenes herre, men da Signe-Lill så det første bildet av dyret, var dommen klar: ”Det er ingen Arwen! Det er en hobbit!” Så Hobbit ble det, eller Hobbit Rosie hvis vi skal framheve at hun er en ”liten” dame. For de uinnvidde er Rosie Sam Gamgods store kjærlighet og en av de peneste hobbitdamene i filmene.
Dermed ble det en ny tur til England på meg, denne gangen med avreise fra Sola utenfor Stavanger, og ikke fra Gardermoen, og nå sammen med min far, som var til stor hjelp underveis. Siden Betty Baxter bor langt ute på landet, fant hun ut at det var bedre at vi kjørte opp til Jackie Lewis, som har faren til Hobbit. Så det var inn i en leid Vauxhall Zafira (Opel heter jo Vauxhall i England av historiske grunner), en helt fantastisk flerbruksbil til dette bruk, med god plass baki til flykassen. Og å finne fram var en bagatell, med min trofaste GPS hengende i speilet og kabel til den bærbare pc-en med kartprogram, var det bare å følge den lille, grønne bilen langs veiene. Så med min far som kartleser, og etter visse problemer med å ha alt på feil side (det er på tide at britene skjønner dette med høyre og venstre!) var vi på riktig sted.
Hobbit var virkelig nydelig, og forbløffende mye større og kraftigere enn sin kullsøster, som også var der. Så noen høvdinger fattigere (sjelden har jeg vært så glad for å skille meg av med penger!) bar det igjen nedover mot London, der jeg hadde bestilt rom på et motell. At Hobbit måtte tisse litt da vi løftet henne inn i bilen anså vi som et rent uhell da, men det viste seg senere at det er hennes vanlige måte å takle frykt på. Selv om hun hadde vært vanskelig å få inn i flykassen, var hun på motellrommet like vanskelig å få ut igjen. Men med litt overtalelse (ja vel, etter at jeg hadde løftet henne ut!) satt hun og koste seg sammen med min far, mens jeg gjorde klart forskjellige praktiske ting. Senere koste også jeg en del med henne, og hun så ut til å slå seg til ro med det. Etter en svært urolig natt der jeg våknet hver gang hun snudde seg i buret (og så jeg som ikke våknet av at ungene vrælte for fullt volum da de var små!) gikk flyturen uten større begivenheter. Det var et direktefly, så lang tid tok det ikke. Vel framme, etter en viss jakt på en toller til å stemple papirene, var vi på vei hjemover langs norske veier som er atskillig dårligere enn M-veiene i England!
Under mellomlandingen i Mandal, hvor resten av familien hadde tilbrakt helgen sammen med min mor, hilste Hobbit på Kevin, Lisa, Signe-Lill og Lara. Alle unntatt Lara syntes hun var helt nydelig, Lara var noe mer reservert. Det kan vel være litt vanskelig å takle en valp som er så mye større enn en selv! Den siste etappen gikk fra Mandal til Akland, etter en liten hvil og middag. Og det nye huset på Akland ble innviet med en liten skvett ganske fort. ”Sommerfuglhunden” var heller sjalu i begynnelsen, men det gikk over. De er nå perlevenner.
Vi hadde allerede da en mistanke om at Hobbit var mer sky og skvetten av seg enn våre to tidligere mastiffer, selv om Ninja hadde vært nokså skvetten overfor blant annet brå bevegelser og skarpe lyder. Kira var så stabil som en hund kan bli, glad og munter allerede da hun kom ut av flykassen, så kontrasten gjorde nok at det virket verre for oss enn det var. Men det må også sies at hun takler sin egen redsel på en forbilledlig måte: Hun er passiv eller trekker seg bort. Hun viser ikke det aller minste tegn til fryktaggresjon, heldigvis, for en fryktaggressiv hund på den størrelsen er ikke noe å ha i et hus med barn! Men barn har vist seg å være Hobbits sterke side. Hun er vill etter dem, og særlig våre. Hver morgen vil hun absolutt være med og vekke Kevin, siden han har en seng som er innenfor rekkevidde (Lisas seng har skrivebord under, så der ville hun trengt heis!), og det tok henne heller ikke så lang tid å venne seg til våre barns bestevenner, som er her ganske ofte.
Men alt som bråker, som biler, motorsykler, traktorer og så videre, har vært skummelt. Og fremmede er minst like ille, særlig voksne i mørke klær. Det aller meste av dette skyldes nok noe lite sosialisering i de ukene hun bodde i England, hun vokste jo opp langt ute på landet. Noe skyldes nok også at hun var så gammel da hun kom til oss – tre og en halv måned istedenfor tre, noe som nok gjorde at overgangen virket mer voldsom på henne. Den forskjellen på to uker kan nok ha hatt sitt å si. Hun var veldig stor da vi fikk henne, og med to måltider om dagen med tørrfôr og ett med kuvom på boks fra Felleskjøpet blir hun større i rask takt, så det er litt vanskelig å se henne som den lille valpen hun er. Men hun har kommet langt på de seks ukene som nå har gått. Til å begynne med nektet hun fullstendig så mye som å gå rundt kvartalet, hun følte seg bare helt trygg inne i huset og i den delen av hagen som ligger bak huset, hvor vi har lagt grus for å gjøre det lett å plukke opp etter store hunder uten å måtte bruke minigraver… Etter en ukes tid eller to gikk det greit å gå rundt her, og vi utvidet langsomt området.
Nå er det ikke lenger noe problem å gå her i nabolaget og særlig i skogen, men byen er mye nifsere. På den første bytur gjorde hun fra seg både nummer én og nummer to av skrekk. Men etter en del byturer og en helg med offroad-kjøring (som er den store motorsporten her i området, selv foretrekker jeg motorsport som går ut på å komme fortest mulig rundt en bane, ikke en sport som går ut på å kjøre rundt en bane uten å dunke borti merkebånd og uten å rygge!) er ikke biler og mennesker på avstand heller noe problem. Men kommer de for nær, er det igjen skummelt. Det går lengre og lengre tid mellom hver gang hun tisser av redsel, men hun har nok et godt stykke igjen. For tiden har vi et program med oppbygging av selvtillit der vi lar henne treffe stadig nye folk under rolige forhold, og de alltid har en godbit til henne.
Dessuten går vi på dressurkurs nå – jeg med henne og Kevin med Lara. Også der var det litt skummelt i begynnelsen, men det gikk ikke mer enn en halvtime av den første treningen før det ikke var noe problem lenger. Å hilse på de andre hundene er bare morsomt, og menneskene venner hun seg også til. Alt dette ser ut til å hjelpe, og vi håper å få henne fram til at redselen ikke lenger er noe problem. Det blir ett skritt av gangen, og tålmodigheten må nok være vår beste venn, selv om det iblant kan skorte på den. Som sagt er det vanskelig å huske på at hun er en liten valp fremdeles. Og vi vet jo at det iallfall ikke blir bedre hvis vi lar henne gjøre som hun vil og trekke seg unna alt som er skummelt. Jeg har veldig liten lyst til å stille i ringen med en hund som trekker seg unna dommeren og viser tydelige tegn til redsel, jeg har sett det i mastiffer tidligere, og det er ikke et morsomt syn med en kylling på over 80 kilo! Så manglende selvtillit er ikke bare et problem blant mennesker, nei…
Dette virker kanskje som en noe negativ avslutning, men det er selvsagt ikke hele sannheten, så enkelt er det aldri. For så lenge hun er hjemme eller andre steder hun føler seg trygg, er hun like stabil og snill som Kira var, og det er helt klart at det ikke fins vondt i henne, selv om Hobbit ofte bruker Lara som sikleklut og tyggeleke. Signe-Lill tror at Lara liker å bli pint og plaget, for hun trekker seg ikke unna selv om hun piper iblant. Men det var jo meningen fra vår side å få mer enn en ren familiehund. Så hvor veien går videre kommer både an på hvordan hun utvikler seg og på hva vi til slutt bestemmer oss for å legge vekt på. Etter vår mening vil hun både når det gjelder type og sunnhet være et meget godt tillegg til mastiffgenbanken i Norge, og gemyttet er som sagt også veldig bra så lenge hun føler seg trygg. I skrivende stund har vi nettopp kommet hjem etter en tur rundt kvartalet der hun oppførte seg eksemplarisk. For første gang uten bånd luntet hun villig med oss, og da vi kom forbi vår datter Lisa og en venninne, løp Hobbirt logrende mot dem. Hva som vil skje videre, får vel tiden vise. Eller som det heter: ”Svara på alle disse spørsmålene får de i neste episode av Mastiff-forviklingar.”