Hobbit er vår andre mastiff fra den i mastiffkretser velkjente Farnaby-kennelen i England, og vi hentet henne til furet, værbitt i mars 2004. Vi hadde opprinnelig planlagt å kalle henne Arwen (etter alvekvinnen i Ringenes herre – merkes det at vi liker den?). Men da vi fikk de første bildene og så de store, hårete labbene, kom vi raskt fram til at dette ikke var en alv, men en hobbit. Vi hadde tenkt å bruke Hobbit Rosie (etter Sam Gamgods utkårede, siden Hobbit ikke er noe utpreget feminint navn), men det har aldri til at vi har brukt noe annet enn Hobbit. Den norske og engelske stamtavlen hennes finner dere her.
På mange måter er hun den beste vi noen gang har hatt, men hun har et problem, et problem som i begynnelsen så ut som det ville være en uoverstigelig hindring for å bruke henne i avlen. Og tro meg, det er etter fire år med grundige overveielser vi har kommet fram til at vi ville satse på et kull. Vi har alltid vært sterke motstandere av å avle på hunder med genetiske problemer som vil bli ført videre til avkommet, enten det er snakk om hofteleddsdysplasi, altså HD, arvelig hjertefeil, eksemer eller gemyttproblemer. Særlig det siste er en veldig farlig vei å velge, for en mastiff med det gemyttet ganske mange mindre hunderaser er velkjent for, er intet mindre enn livsfarlig! Det er en velkjent sak at de mindre rasene er de som biter mest. Problemet er at hvis en større hund først biter, blir resultatene så mye alvorligere. Et lite glefs kan gjøre stor skade.
Jeg går ut fra at de som leser dette, kjenner til mastiffenes gemytt, så jeg går ikke nærmere innpå det. Og de som er medlemmer i mastiffklubben, har kanskje lest den artikkelen jeg skrev for klubbladet om henne og våre tidligere mastiffer, og de problemene vi sto overfor da vi fikk henne. Den ligger også her. I korte trekk var det flere uheldige omstendigheter som samvirket (deriblant sykdom hos en av de involverte og norske regler for import, som ble endret fire måneder senere - snakker om å strø salt i sårene!) slik at den viktige sosialiseringsperioden fra to måneder og et stykke framover, ble fullstendig mislykket. En av grunnene til at valper normalt leveres når de er åtte uker gamle, er at det er like før deres mest sårbare og lettpåvirkelige periode, der deres egen personlighet dannes. Dermed vil man normalt få en hund som er preget av familien den kommer til.
Men en hund som først er preget og sosialisert (eller har fått manglende sosialisering) et sted i ukene fra to til tre måneder, og som flyttes midt i denne perioden, kan i visse tilfeller få et sjokk eller en knekk som er vanskelig eller umulig å komme over. En del oppdrettere vil derfor enten levere valpene to måneder gamle eller vente til de er 4-5 måneder. I vårt tilfelle ble det nærmest ”Doctor Kylling og sister Hyde” (ja, jeg er klar over at mr. Hyde i Robert Louis Stevenson’s udødelige roman fra 1887 var ond, men jeg likte ordspillet så godt at jeg ikke kunne utelate det). I situasjoner der hun føler seg trygg, oppfører hun seg akkurat som enhver mastiff skal gjøre, vennlig, stabil, kosete og glad. Men der hun er usikker, noe som hovedsakelig går på fremmede mennesker, og spesielt mennesker som avgir gale signaler (sterkt anbefalt lesestoff for alle hundeinteresserte: ”På talefot med hunden – de dempende signalene” av Turid Rugaas), er hun sky og reservert. Hun trekker seg unna og bruker tid på å venne seg til nye folk. Men, og dette er for oss det avgjørende men, det fins ikke den minste antydning til aggressivitet i henne. Og da mener jeg absolutt ingen. Uansett hvor sterkt hun blir presset, reagerer hun bare med passiv underkastelse når hun ikke er i stand til å vike unna.
Vi har hatt atferdsspesialist og flere dyrleger som har undersøkt henne, pluss andre erfarne hundefolk, og alle har kommet til den samme konklusjonen: Det er ingen feil med grunngemyttet hennes, det er sosialiseringen som er årsaken til det hele. Og hun blir (ja, jeg gjentar meg selv, men dette er svært viktig, for en angstbitersk mastiff er en ulykke som venter på å skje, og ikke noe annet) ikke aggressiv på grunn av frykt, uansett situasjon. Jeg har lagt opp en skriftlig, signert og stemplet dyrlegeattest på gemyttet hennes. I tillegg til dette er det ifølge opplysningene jeg har innhentet ingen andre fra kullet til Hobbit (hvorav den ene broren, den tyske championen ”Chunky”, befinner seg hos Of Seven Oaks-kennelen i Tyskland, der også kullfaren Ivo er) som har lignende problemer, og hele resten av kullet ble da også hentet da de var to måneder gamle. For å forebygge lignende problemer hos valpene, vil vi fra de er gamle nok (rundt seks uker) utsette dem for alle slags stimuli, som mennesker – både voksne og barn, andre hunder, bilturer, besøk hos veterinær og så videre.
Så det er forklaringen på at vi brukte fire år på å tvile oss fram til å prøve å få et kull på henne. Men hovedårsaken til at vi vil bruke henne i avl (etter 16 år med mastiffer) er at hun er en meget sunn, frisk og raseriktig mastiff. På grunn av problemet hennes har vi aldri hatt henne på utstilling, men vi har fått vurderinger på henne. Begge eierne av hennes bror Chunky, som er hos kennelen Of Seven Oaks (en av Tysklands eldste og mest kjente mastiffkenneler, med drift siden 70-tallet og den ene eieren i styret for den tyske molosserklubben) uttalte helt uavhengig av hverandre (de bor drøyt 20 mil fra hverandre, nær Bremen og nær Göttingen) at hun er bedre enn sin championbror, blant annet på grunn av rettere topplinje, kraftigere bakparti og bedre bevegelser, og Chunky er slett ingen middelmådig hund! Hun har for øvrig en søster i Finland som er finsk champion, og som nylig fødte et kull. Hun holder til på kennelen Poptokin og adlyder til daglig navnet Wilma (i den grad mastiffer orker å reise seg opp for å adlyde).
Vi mener selv at hun er enda bedre og mer raseriktig enn sin forgjenger (og tante) Kira, som vi fikk opp til norsk champion i løpet av fire utstillinger. Dessuten har hun altså et helt herlig gemytt så lenge hun ikke blir utsatt for de nevnte sitasjonene som hun mistrives i! Hun er mild, snill, aktiv og nysgjerrig, med de uunngåelige pøbelstrekene som alltid vil være der hos aktive hunder. Og dette gjør det selvsagt dobbelt så frustrerende at hun har dette problemet. Men vi har lært å leve med det, og siden det ikke er noen som helst arvelig komponent i dette, og fordi vi forlengst har planlagt sosialiseringen av valpene rundt dette, er det ingen sjanser for at det skal bli brakt videre til kullet. Hadde vi vært i den minste tvil om dette, ville denne paringen aldri funnet sted.
